Virkelighetsflukt

Hun løper lekende og lett. Håret flagrer som en sky rundt henne. Hvorfor hun løper vet hun ikke. Det var bare så inderlig masse energi og glede som måtte ut.

Hun løper og løper. Etter en stund får hun lyst til å juble, juble mot fjellene, mot havet og mot menneskene hun møter. Smilet dekker hele fjeset. Øynene glitrer og kroppen bruser. Den ikke bare bruser, men føles så inderlig lett, myk og samarbeidsvillig.

Hun vet heller ikke hvor hun skal, har ikke noe mål for løpingen, bare sprudler fram i terrenget. Hun kjenner hvordan kroppen våkner og får lyst til å løpe enda fortere. Farten settes opp og tankene vil også være med. For tankene er også ute og løper. Det er gode tanker, tanker som gir henne enda mer energi. Tanker  om ting hun skal gjøre når hun kommer tilbake igjen.

Deilig å kjenne musklene arbeide, deilig å kjenne bruset i blodet. Hun løper lenge, kjenner at åndedragene etter hvert blir hivende og korte. Kroppen sier fra at det er nok på tide å ta en pause. Hun vil sette seg ned og ta en hvil. Sansene er åpne for naturinntrykk.

Hun slår av tredemølla, er tilbake i virkeligheten igjen og går i dusjen.