Gammelt julekort etter besteforeldrene mine i Strengsdal.

Da jeg var ca 10 år arvet jeg en del gamle kort etter bestemor og bestefar. Disse er noe av det kjæreste jeg eier. Her er hele kortet som er på tittelbildet mitt. Kortet er sendt til mine besteforeldre  Torger og Regine Paulsen. Det er poststemplet Kristiania 23.12 1914. Avsender var  bestemors bror Richard Rasmussen og hans hustru Olga.  De bodde  i Kristiania. Erling var deres sønn og altså min fars fetter. Dessverre er frimerket revet nesten av, men kortet har full verdi for meg. Legg merke til den omstendelige adressen. Dette var lenge før postnummertiden.

 

Boblende glede.

Jeg bobler i dag. Føler at jeg bobler av en inderlig glede inne i meg. Skulle nesten tro det er våren, slik føler jeg det akkurat nå. Boblene sprer seg fra magen, opp i brystet og ut i alle lemmer. Der slår de rundkast og smitter glede over på gjenglemt støv og skitt. Blodet bruser og gleden er i ferd med å fylle meg helt opp til hårroten.  Skulle ikke forundre meg om håret sto rett til værs akkurat nå. Hvorfor jeg er glad vet jeg ikke – er bare veldig vidunderlig glad. Det er deilig det.

Sola skinner lavt inn vinduet mitt og skaper verdenen rundt meg glitrende lysehvit. Jo det er det den er , eller kanskje det er lysende hvit det heter. To cm snø gjør underverk, og i alle fall er det en vidunderlig vakker desemberdag, i dag den 14 desember 2009.

Seinhøst eller tidlig vinter i hagen.

Det er grått i hagen om dagen, veldig grått. I tillegg er det også vått. Bare noen gjenglemte blader fra frukttrærne lyser opp. De skulle vært raket opp og fraktet vekk, men i år får jeg ikke lov til denslags bevegelser. Han jeg holder meg med har heller ikke raket løv . Lurer på om det er i solidaritet med undertegnede, for noe annet kan det vel ikke være.

Ved nærmere ettersyn oppdager jeg at det er ikke helt grått. En rosenknopp titter fram her og der, og noen lilla høstasters. De tåler mye , det er tydelig, for det har vært kuldegrader.

I forrige uke var det en helt hvit verden rundt oss. Det var også rom og mulighet for snømåking for de måkelystne. Vi var ikke blant dem.

Husets frue logget seg lynraskt inn på yr, oppdaget at det skulle bli mildvær etter et par dager med kulde. Mildværsperiodens lengde ble sammenlignet med antall cm nedkommet snø. Utregningen konkluderte med  at snøen kom til  å smelte i løpet av de dagene mildværet skulle vare. Derfor ble det ingen snømåking, og snøen er nå  smeltet. Glade, gode rygger i en stund til her i huset altså.

Vi snakker mye om å få tak i noen som kan måke/ frese bort snøen for oss.  Sendrektigheten sitter veldig godt fast i kroppene våre. Vi får ikke ut fingeren slik at vi får kontaktet noen. Snø har vi jo begge måkt så lenge vi kan huske. Det er bare sånn man ikke slutter med  hvis ikke vi må.

Skulle ikke forundre meg om vi måker sjøl denne vinteren også. Jeg tør jo nesten ikke si at jeg er glad for hver dag det er bart, men akkurat så egoistisk er jeg. Jeg tillater meg det, for jeg kan jo heldigvis ikke styre det allikevel.

Gratulerer med 20 årsdagen Maiken.

I dag er det 20 år siden Maiken ble født, 20 år siden Tanja ble mamma, 20 år siden Ove ble pappa,  20 år siden Ingalill ble tante , 20 år siden Jens ble morfar og 20 år siden jeg ble mormor. Jeg stopper oppramsingen her,  for Birgit og Ola var allerede besteforeldre.  Nesten 20 år er det mellom disse to bildene Da var det mamman som var litt over 20, for å være helt korrekt 22 år.

Jeg hadde tenkt å skrive masse, men jeg nøyer meg med disse to bildene, for jeg synes de er så vakre og sier så mye. Jeg er svært glad i deg og stolt av deg.

Jeg ønsker deg alt godt videre i livet ditt. En god, lang og varm klem fra mormora di.

Operagutta

De kalte seg det, de tre menn holdt konsert i Berg kirke i Brunlanes i dag. En vidunderlig kveld som fremdeles skaper gode vibber i kroppen nå når jeg skal legge meg. En flott start på desember. Nå skal jeg legge meg og lese  videre på “Drømmehjerter”. Det høres ut som jeg har det fint.

Stemmer.

Adventsøndag 2009

I dag er det første søndag i advent.  I fjor skrev jeg om noe av det som gleder meg på denne dagen. Jeg legger en link til dette.

Jeg regner med at adventstiden blir lilla og god for mange av dere.  Lurer på om jeg ikke har lyst til å ha hvite lys i adventsstaken i år, for jeg synes hvite lys gir mer stemning.

Her i huset blir førjulstida en svært tradisjonell vil jeg anta, og jeg gleder meg noe så inderlig. Lørdag skal vi ha familiejuleverksted med barn og barnebarn.

Larvik Svømmeklubbs hjemmeside.

Akkurat nå må jeg bare blåse ut. Denne gang gidder jeg heller ikke å sensurere. Saken er den, at for et par -tre år siden var jeg redaktør av Larvik Svømmeklubbs hjemmeside. Jeg tilbød meg å ta denne jobben fordi hjemmesida hadde ligget nede et par år. Jeg hadde stor glede av denne jobben, og hjemmesida fikk svært mange lesere etter hvert.

Grunnen til denne utblåsinga er, at jeg har akkurat vært inne på Larvik Svømmeklubbs side og oppdaget av samtlige bilder som tilhørte mitt arbeide som hjemmesideredaktør fra 27. september 2005 til 11. mars 2007 er fjernet. Samtidig er også alle bilder som lå i bildearkivet fra denne tiden borte. Det dreier seg om flere hundre bilder som undertegnede og min gode medfotograf Trygve Haagensli har tatt. Bildene  er fra konkurranser, trening og sosiale sammenkomster og viser hovedsakelig klubbens svømmere fra alle nivåer.

Ca 130 artikler /innlegg, som jeg har skrevet og illustrert med bilder, er fullstendig ødelagt ved å fjerne bildene.

Hvordan fjerningen av bilder kan skje, kan jeg ikke forstå, for jeg håper ikke det er tatt en beslutning å fjerne disse bildene for å slippe å kjøpe mer lagerplass. I så fall vitner dette om en historieløshet som er svært skremmende. Slik gjør man bare ikke.

Jeg påtok meg som sagt å blåse liv i Larvik Svømmeklubbs hjemmeside den 27. september 2005 og fikk virkelig siden opp å gå igjen, om jeg kan si det slik. Antall timer jeg brukte i den tida jeg var redaktør er firesifret. Tanken var å skape en hjemmside som også kunne brukes som en historieside for klubben.

Den gang ei.

Tørt inne-vått ute.

Høsten er kommet til Skogveien og Larvik. I hode  og hjerne er det for tiden fullstendig tørke. Ordene og tankene glimrer så absolutt med sitt fravær. Derfor sitter jeg her og lurer på hvorfor det blir sånn noen ganger. Hvordan kan det bli at noen ganger sprudler det og koker over av ideer og morsomme tanker og påfunn. Skrivingen flyter, og tanker og formuleringer popper opp i tide og utide. Særlig om natta kommer tankene. Noen ganger har jeg stått opp og skrevet ned, og det har blitt til noe jeg kan bruke. Andre ganger tenker jeg som så i min slumretilstand midt på natten: Dette skal jeg huske på i morgen tidlig når jeg våkner.

Selvfølgelig blir det aldri noe av den sistnevnte. Alt er fullstendig blåst bort når morgenen kommer.  Lærer gjør jeg heller ikke, for jeg kunne skrevet ned, men det er ikke så enkelt når man deler soverom med en som synes at natta også kan brukes til å sove. Dette har jeg stor forståelse for.

Noe jeg har oppdaget er at jeg blir forholdsvis iderik etter et glass med vin.  Etter to glass vin kan jeg bli reint veltalende og kreativ.

Mange ganger før i tiden fikk jeg den samme effekten da jeg sto og støk trøy. Da arbeidet jeg i skolen, og jeg må smile litt ved tanken på hvor mange bra undervisningstimer som er blitt unnfanget ved strykebrettet. Forklaringen på dette må være at jeg slappet veldig av når jeg strøk klær. Når jeg nå slapper av, våkner ikke den kreative siden, og det er tydelig at jeg nå er i ferd med å gå i dvale og høstmodus sammen med resten av naturen.

Akkurat nå sitter jeg her og ser på regnet som strømmer nedover vindusrutene mine. Samtidig  tenker jeg også på hvor knusktørr jeg kjenner meg. Nå faller det en ganske absurd tanke inn i hodet mitt. Hvis jeg gikk ut i regnet og lot det strømme over meg en stund, slik at jeg ble kliss våt.

Ville da regnet og det vannet jeg fikk på meg fjerne tørken som jeg føler, eller ville jeg bare bli snyten forkjøla?

Bølger i Bølgen.

For en uke siden var det storslått åpning av Larviks nye kulturhus “Bølgen”. Stor festivitas og masse prominente mennesker var til stede og bivånet denne unike historiske begivenheten. Superlativene  haglet, og folk var over seg i ekstase, hvis man skal tro noen herværende journaslister. En flott bygning og et  ganske nødvendig bygg for en god del av byens innvånere, var endelig en realitet. Over 30 år hadde noen ventet, og da kan man skjønne at de var lykkelige.

Imidlertid ble lykken noe kortvarig for de mange. Allerede tirsdag morgen kunne man lese i byens avis “Østlandsposten” at lederen for kulturhuset kom til å slutte i stillingen sin. Det var blitt enighet om dette allerede 1. august, men skulle hemmeligholdes fram til åpning. Årsaken til dette ser ut til å være   at freden og fasaden før åpningen ikke skulle forstyrres. Noen årsåk til at lederen slutter oppgis ikke. Allikevel skinner det gjennom at det er uoverenstemmelser mellom han og styret. Lederen virker lojal, og sier ikke noe om hvorfor han slutter.

Styret og styrelederen sier heller ikke noe. Det er dette jeg synes er svært merkelig, for ikke å si helt uforståelig. Sitter virkelig disse menneskene inne i en kokong og tror, at de kan bruke millioner av Larvikbefolkningens skattepenger uten å gjøre rede for noe som helst til oss skattebetalere. Selv om leder står ansvarlig ovenfor styret, så står styret ansvarlig ovenfor Larviks befolkning. Det er våre skattepenger og arvegods (kraftfondet) som i store trekk er blitt brukt til å bygge “Bølgen”. Styret er ikke noen selskapsklubb som kan skalte og valte som de vil. Meg bekjent er de politikere, valgt til sine verv av folket i Larvik.

Da Tone M. Andersen takket Østlandsposten for støtte  under åpningstalen ble jeg sint. Hva i all verden har Østlandsposten bidratt med i denne sammenheng, bortsett fra å vise en hel masse bilder av en tilsynelatende svært så PR-kåt styreleder under byggeperioden? Jo de har vært positive til prosjektet.

Kanskje en smule usaklig dette her, men jeg blir eitrande sinna når folk stikker unna fakta.  Kom på banen Tone. M Andersen. Når man leser Østlandsposten og ser at folk blir bedt om å uttale seg,  ser  det også som om mange har blitt pålagt munnkurv. Så vidt jeg har erfart i denne byen etter jeg flyttet hit, er ikke dette første gangen. Jeg mener å huske at det var en rådmann, som arbeidet omtrent på samme måten, den gangen jeg flyttet til byen.

Larviks befolkning har krav på informasjon.

Ute blant folk.

I går var jeg ute og traff mennesker.  Skjønner ikke riktig hvorfor jeg føler det sånn, for jeg treffer jo folk hver dag. Allikevel var det annerledes i går. Dagen og hendingene ble en veldig god og positiv opplevelse. Dagen begynte som vanlig med peiskos og kaffekopp sammen med Tor. Deretter kjørte han meg til fysioterapeuten på Larvik sykehus. Sjøl skulle han trene på “Min Kilde”, og avtalen var at jeg skulle gå dit og vente på han der til han var ferdig. Følelsen jeg hadde da jeg gikk til treningsenteret var forventningsfull og spent. Sist jeg var der var i februar. Da måtte jeg gi meg. Siden har jeg ikke vært innom.Da jeg kom innfor døra så jeg bare nye anskikter, og jeg satte meg ned i sofaen og ventet. Jeg skimtet Tor på gåmaskinen- han så meg ikke da jeg kom. Plutselig var de rundt mag , mange kjære kjente fjes. Line, innehaveren var den første som dukket opp. En god velkommen og klem. Seinere kom trener Janne og flere av de jeg trente sammen med. Mange gode, varme klemmer vanket det , og jeg kjenner dem på kinnene ennå. Jeg gleder meg til å begynne der igjen om noen måneder.

Godfølelsen var fremdeles i kroppen da Tor kjørte meg til Hedrum Bygdetun i Kvelde seinere på dagen. Jeg var blitt tilkalt fordi karane på arkivet hadde satt seg fast i arkivprogrammet “ASTA”etter en lang og velfortjent ferie. “ASTA “er en lunefull dame, og erfaringsmessig finner hun på de underligste krumspring hvis man ikke stryker henne med hårene. Besøket i Kvelde var også svært givende, og prolblemene ble løst. Det var godt å se igjen Kolbjørn og noen av karene på slektsgranskingsgruppa.  Jeg gleder meg til å kunne kjøre sjøl igjen slik at jeg kan komme meg  ut på egen hånd igjen.