Fotformsko.

På slutten av sekstitallet hadde vi fotformsko. Det skulle bare være sånn, at i radikale kretser brukte man det. De var breie, brune , uformelige og visstnok gode å gå med. Sjøl blei jeg aldri fortrolig med disse skoene . Jeg synes de var fæle, og jeg følte meg utolig ufiks. Jeg har bestandig likt å se  litt pynta ut, i alle fall til fest , Derfor må jeg nok  innrømme at jeg syntes det var temmelig snålt da noen kom på fest, pynta og fine og med fotformsko på undersåttene. Særlig nett var det ikke. Sexy var det langt i fra, men vi skulle ikke være det på den tida. I alle fall ikke i de kretsene jeg vanka. Jeg må nok innrømme at jeg syndet i mot dette, for jeg  tok på meg høye heler, sminket meg, og kjolene satt også som de skulle, om jeg kan si det sånn.

Det er rart hvordan det kommer fram sånne gamle minner om tidligere tider, og det begynte meg at Tor og jeg satt og pratet sammen til morgen i dag om endringen av moter. Han mintes en kjenning som giftet seg i fotformsko,- mørk dress og fotformsko, brune. Han var sikkert meget elegant. Mange brukte indiske kjoler og fotformsko, og det var også kjempelekkert.  Jeg hadde tenkt å finne et bilde med fotformsko blant alle fotografiene vi har. Jens, mannen min sverget jo til disse, og jeg var ganske sikker på at han var avbildet i et par, men nei. Det finnes ikke et eneste bilde av noen av oss i fotformsko. Kanskje det ikke var så populært.

For noen år siden kom disse skoene på moten igjen, – en lettere variant som gikk under navnet crocks. Jeg har et par svarte og Tor knall blå.

Godfølelseskriving.

Tanker om godfølelse trenger seg på her i vinterkulda. Jeg har så inderlig lyst til å skrive noe som gir meg sjøl gode varme vibrasjoner helt ned i tærne. Vibrasjonene skal begynne inne i brystet mitt et sted og bare strømme ut over i hele meg.  De skal være røde, oransje og gule. Altså bare komme fra den varme delen av regnbuen.

Når jeg konsentrerer meg veldig kan jeg kjenne den røde kommer. Den sliter , for det er vanskelig å finne fram i en vinterkropp. Kanskje jeg skal hjelpe den litt og tenke på røde roser, som om en stund – noen måneder dukker opp rundt omkring. For ikke å snakke om valmuene som kommer enda tidligere.  Jeg tror jeg finner et bilde av dem og legger ved her.

Det hjelper og jeg blir varmere. Den store sitrende bruset som overtar hele kroppen og lar den fryde seg lar nok vente på seg til litt seinere på vinteren, men det hjelper å få tankene inn på farger som varmer.  Ha en god dag i vinterkulda. Pass på varmen inne i deg. )

Gammelårstanker.

Om noen minutter skal vi dra i nyttårsselskap, og jeg gleder meg. På Island kaller du det gammelårskveld.  I morgen skal vi overta huset vårt. Fin måte å begynne det nye året på synes vi. Ha den god kveld og et fredelig nyttår.

Stripping av hus.

Vi skal selge huset vårt, og  fotografen kommer i morgen og skal ta interiørbilder.  Jeg har fått tilsendt en folder hvor jeg kan lese og lære hvordan jeg skal gjøre hjemmet mitt mest mulig upersonlig. Dette er fordi andre skal få lyst til å kjøpe det. Litt paradoksalt vil jeg nok si der er , for vi har bestandig fått tilbakemeldinger om at her kan jeg gjerne bo for her er det sjel i massevis. Samtidig er jeg også klar over at mye stasjch ikke gjor seg på et bilde. Det blir fort rotete. Vi gjør det beste ut av det, og tar bort saker og ting. Heldigvis er det ikke så mye nips i hjemmet- ikke der vi bor.

Det er atskillig værre i de delene av huset hvor vi ikke bor. Der er det fullt veldig fullt. Rettere sagt: – Det var veldig fullt. Det hjelper nå, heldigvis. Vi har det svært travelt i lang med å kvitte oss med saker og ting vi ikke trenger. Til uka kommer det  folk fra Tanum gjenbruk og henter masse. -Vi tar imot alt untatt gamle kjøleskap,  svarte en hyggelig kar jeg snakket med i går.

Det skal bli godt. Det er pussig hvor mye en samler på når man har både kjeller og loft og en del andre lagringsrom i tillegg. Jeg tenker ofte tilbake på da vi var nygifte, Jens og jeg. Vi hadde akkurat det vi trengte og hadde det velidg godt da også.

Vestfold LIV

LIV forlag  annonserte  i fjor høst at skriveglade fra Vestfold kunne sende inn inntil fem tekster.  Meningen var å lage en bok slik at det ble synlig hvor mange som sitter og skriver her i Fylket. Noen var selvskrevne, og jeg tenker da på Margaret Skjelbred, Yngvar Ambjørnsen og Lillian Wirak Skog og noen til. Kravet var at teksten skulle ha noe med Vestfold å gjøre. Sjøl sendte jeg inn fem og overraskelsen var stor da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått med en tekst. Det var sendt inn ca sekshundre bidrag. Egentlig har jeg visst det lenge – helt fra i sommer at jeg har fått antatt en av mine  små betraktninger i denne boka. Jeg føler meg ganske stolt over  at en tekst er trykket i ei ordentlig bok.

På flyttefot.

Endelig er vi blitt enige med oss sjøl. Vi har bestemt oss for å selge huset vårt og finne noe annet.  I lang tid har det vært fram og tilbake, skal, skal ikke- nei nå flytter vi- forresten vi har det jo så bra her. – Også den hagen da,vi kan ikke flytte fra vakkerhagen vår og de flotte hyggelige naboene og huset vårt som har  verdens største sjel- i allefall hvis hus kan ha noe sånt som sjel da. For det føles slik nemlig.

Det er en merkelig prosess det med å bryte opp, ikke orke å ta vare på det en har bygd opp. Allikevel føles det godt endelig  å komme til en beslutning. Nå er vi kommet over i en annen fase og vi er på leit etter et nytt sted som er litt mindre  enn det vi har nå. Fortrinnsvis leilighet, men vi får se hva som dukker opp. Spennende tider vi går i møte.

En gang kjente jeg ei kråke.

Jeg prøver å huske hvordan vi ble kjent, men det står ikke klart f or meg. Jeg mener at den engang satt på rekkverket utenfor kjøkkenet vårt og bare så inn. Så inn på oss som satt der og spiste frokost,  lunsj og middag .  Dette gjentok seg ganske ofte. Egentlig satt den der hver gang vi skulle ta oss en matbit, og den satt der og bare så.

Vi begynte å legge ut brød til den, og den tok det  i nebbet og forsvant. Seinere oppdaget jeg at kråka satt nede på jordet som lå like i nørheten av huset vårt. Der dyttet den brødbiter under torver og puttet  noen i jorda. En jeg kjenner og som mener han forstår seg på fugler fortalte meg at det var sånn fugler gjorde, men de fant det aldri igjen. Undervurdering av de grå og svarte mener nå jeg, for jeg er ganske sikker på at det var samme kråka som kom og hentet fram brødbitene sine seinere på høsten

En annen morsom sak i denne sammenhenger er at dattera mi og familen som bodde rett ved siden av oss opplevde følgende.  En dag skulle hun i hønsehuset og hente egg. Hun fante tre egg. Eggene ble lagt i en bolle, og utenpå bollen tredde de et spann for at ikke kråka skulle ta eggene. Da de kom tilbake og skulle hente eggene var de borte, Det var nok en tobent med grå og svarte vinger som hadde vært og forsynt seg. Den hadde  sett at maten var ubevoktet og så sitt snitt til å forsyne seg.

Hun fortjente det, var konklusjonen, for vi er ganske sikre på at det var en hun. )