Ønsketenking

Tenk om jeg kunne skrive noe riktig flott og feiende. Noe som alle bare måtte lese. Tenk å få leseren til å ønske at dette her må aldri stanse, dette må jeg bare lese mere av. Boltre meg i flotte setninger, spesielle og oppsiktsvekkende meninger og synspunkter. Være enestående, strålende. Tankerekkene bare renner ut i fingrene mine og over til tastaturet, gjennomtenkte og velformulerte.

Etterpå kan jeg  betrakte det fantastiske resultatet, briske meg og si: - Se dette unike, det har bare kommet  innenfra. Innenfra meg. Hvilken kilde jeg er utstyrt med.  Måtte den aldri renne tom.

Det er lov å drømme.

Mamma mia

For en film. Et fyrverkeri av farger, rytmer, sang og musikk. At Meryl Streep er en fantastisk skuespillerinne er soleklart. At hun også synger fremragende har vel vært mindre kjent. Det var en nytelse å  se filmen i går, derfor vurderer jeg sterkt om jeg skal se den en gang til. Da filmen nærmet seg slutten ville jeg ha mer, mer. Jeg fikk også mer.  Jeg var revet med til de grader og svarte høyt ja da Meryl Streep ropte mot oss fra lærretet: “Do you want more?” Så kom endelig Waterloo. For en vindunderlig følelse, og jeg er over 30 år tilbake i tid. Ung, leken og dansende slik som folket i filmen.

ABBA har fulgt meg  siden de sang Waterloo i Brighton i 1974, eller det er vel rettere å si at jeg har fulgt ABBA. De har gitt meg utrolig mange store musikkopplevelser gjennom årene. Tunge og vanskelige stunder kan ofte bli lettere med musikk som går inn under huden. Akkurat det gjør ABBAs musikk på meg. Selv om de har slutta som gruppe for lenge siden spilles musikken  deres støtt og stadig.  Det gjør jeg selv også, for jeg har det meste av det de spilte inn.

 Jeg sier til Benny Andersson, Bjørn Ulvæus, Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad: “Thank you for the music”.

Regnværsmorgen

I dag våknet jeg av et kraftig tordenskrall. Imidlertid ble det med det ene, og da tok jeg mot til meg og satte på PCn. Regnet strømmer ned utenfor vinduet mitt akkurat nå. Det er ikke dråper, men sammenhengende striper av vann. Jeg liker regn. Lange regnværsperioder er bedre enn lange perioder med sol synes jeg. Når landskapet rundt meg blir tørt og brunsvidd mistrives jeg. Selvfølgelig er en veksling mellom regn og sol det beste, men heldigvis er det ikke vi som bestemmer været, eller er det blitt det?  Sånn indirekte mener jeg.

Her sitter jeg ved vinduet mitt og ser ut på en grå og grønn verden. Regndråpene splittes i det de treffer rekkverket på balkongen og hopper lystig rundt et øyeblikk. Det ser ut som de morer seg ved endelig å være nede. Kanskje de leker seg litt på morgenkvisten, med hverandre. Glade for å oppleve en ny dag sånn som jeg.

Når jeg løfter på hodet ser jeg smale blå spekker i alt det grå. Skal det bli bygevær i dag også? Ok for meg, men trist for alle som har ferie. Forresten har det vært ei fin uke nå. Det gjelder bare å utnytte alle de mulighetene som finnes. Ferie behøver  ikke bare bestå av strandligging og solbading. De blå spekkene blir større og større mens jeg ser på dem. Mens jeg har sittet her, har regnet nestet stoppet, og leken på rekkverket har opphørt. Litt trist det også, for det var fint og morsomt å se på.

Frokost i det grønne

I Larvik har vi en tradisjon som heter Bøkefrokost. Fenomenet foregår hver søndag fra begynnelsen av mai og til slutten av august. Tradisjonen er gammel. Sannsynligvis nesten like gammel som Larvik Borgermusikk som ble dannet i 1849. Historien forteller at det en gang var brødskiver med egg og ansjos som ble fortært under frokosten. Maten ble  brakt til skogs i en skoeske.  I dag bringes maten til skogs i lekre utskjærte tiner eller kurver med rutete stofftrekk. Bordet dekkes med duker i matchende farge. Det er stil over de dekkede bord i skauen. Jeg tør ikke for mitt bare liv å bruke betegnelsen skogen. Da får jeg en meget god venn på nakken.

Noen av oss kjøper frokost på Bøkekroa. Da blir det som regel egg og bacon, noe som smaker fortreffelig. I de siste ukene har vår snille, gode venninne smørt rikelig med meget velsmakende høye smørbrød og invitert oss syvsoverne til frokost. Snille, fine Erna. Vi prøver å gjøre gjengjeld med å invitere til middag en gang i blant.

Frokosten starter klokka ni. De mest iherdige møter opp til frokosten, uansett vær og føreforhold, for det finnes markiser over bordene som beskytter mot regnet. Frokostkameratene, om jeg kan kalle dem det, har faste bord, veldig faste bord. For at ingen skal ta bordet, møter noen opp  en time eller mer før frokosten begynner. Denne timen var jeg med på en gang. Det var svært hyggelig. Praten gikk lett, og latteren runget titt og ofte under bøketrærne.

Skulle bordet være opptatt, lider frokostkameraten seg gjennom frokosten, men han sier ingenting til den som kom og tok bordet hans. Selvfølgelig er det en som ikke er fra byen, men vær sikker. Neste gang er bordeieren tidlig ute. Frokosten skal ikke spoleres en gang til.

En gang i løpet av sesongen forlater imidlertid frokostkameraten bordet sitt. Det er på første pinsedag, som i Larvik også kalles utflytterdagen. På denne dagen er det mange utflytta Larviksfolk som kommer til Bøkeskauen. Da tar en del av de som ikke har flytta ut med seg egne bord og stoler. Disse plasseres på et annet sted på festplassen i skauen. Dermed overlater de sine faste  plasser til de som har flytta ut fra byen. Dette forundrer meg. Hvorfor? Det blir fortalt meg at det er av respekt. Respekt for folk som har flytta. Makan.

Imidlertid er det et bord som ikke noen skal prøve seg på. Det er “Styrebordet”. Dette er et langbord som  har helt spesielle regler for hvem som kan sitte der.  Jeg vet lite om hvilke, for jeg har ikke undersøkt. Kanskje jeg skal ta mot til meg og spørre. Her sitter det en meget fast gjeng. Noen av dem er medlemmer av styret i “Bøkeskogens venner”.  Andre bare sitter der og har hevd på bordet. En gang var det noen uvitende som hadde satt seg ved bordet. Stakkars folk.

Til frokosten spilles det koralmusikk. Det er en blandig av salmer og gamle sanger. Larvik Borgermusikk har stått for framføringen av koralmusikken i alle år. Borgermusikken ble startet i 1849, og er det eldste korpset i landet. Dette står det respekt av. I denne forbindelse er det også faste regler. Det skal ikke klappes før siste nummer er avspilt. Siste nummer er Fedrelandssalmen. Den avspilles klokka 10 presis. Alle reiser seg og synger med, og når Fedrelandssalmen er avsunget klappes det. Borgermusikken på sin side  reiser seg og bukker. Det hender noen ganger at at nykomlinger begynner å klappe etter første nummer. Det blir som oftest med en gangs klapping. Strenge blikk og hoderisting rettes prompte mot de uvitende. Jeg har opplevd at noen også prøvde å klappe etter framføring nummer to.

Kjære Larviksfolk.  Jeg er stolt over å få være med på denne tradisjonen, selv om jeg klarte å pådra meg både sterk forkjølelse og bihulebetennelse etter en ganske så kjølig sommersøndag.

Tom tank

I dag  skal jeg bare skrive de tankene som kommer. Det første som detter inn er gleden ved å konstatere at det var 18.5 grader i skyggen da jeg sto opp klokka halv åtte. Det blåser litt, men det er deilig, ellers  blir dagen veldig varm. 

Her var det ikke mye å hente. Tomt hode i dag ser det ut til. Kanskje jeg skal legge planer for noen gjøremål for dagen. Tomt her også. Har alle tanker og ideer forlatt meg i løpet av natten? Det må da være noe, en bitte liten ide, eller tanke ett eller annet sted inne i toppetasjen, men tomt, tomt, tomt. Hvis du fremdeles henger med synes jeg du er tapper, for dette blir ikke mye morsomt. 

 Ja, ja. Sånn kan det gå.

Fibromyalgi

Sykdommen som har forsuret livet mitt i de siste 20 åra. Sykdommen som mange sier bare sitter mellom ørene og bare litt forskrudde kvinnfolk får. Jomen sa jeg mellom ørene. Det er vel akkurat der den ikke er, for hodet er ganske så klart og oppegående. Derimot er kroppen ganske, mye, veldig maroder, og gebrekkelig. Ikke minst er den vond. En gang hadde jeg en kjapp og spenstig gange. Nå homper og halter jeg rundt og har til tider store vanskeligheter å bevege meg. I den siste varme perioden i begynnelsen av juni, var det bra. Nå er det bare vondt, så vondt at jeg ikke har lyst til å gå ut. Når jeg nå prøver å tenke på alt jeg har å være glad for, kommer det ikke så mye.  Jo, jeg kan jo bevege meg på en måte, været er fint. Forresten er kaffen klar og sola skinner. Det var bedre det, og det går nok bra i dag også.

Jeg hater måker.

Sier og skriver Odd Børretsen. Akkurat nå om dagen må jeg nesten si meg enig. Bortsett fra at jeg synes ordet hate er for sterkt. Jeg begrenser meg til å si, at akkurat nå liker jeg ikke måker så veldig godt. Dette gjelder særlig fra klokka tre om morgenen og fram til jeg skal stå opp. Saken er at disse fjærkledde er travelt opptatt med å passe på sine håpefulle slik at kattene og de andre store fuglene i området ikke skal ta dem. Stedet der jeg bor er blitt en yndet område for måker, kråker, skjærer, kornkråker og masse annen småfugl. Plassproblemer fører til en ganske omfattende konfliktsituasjon fuglene i mellom. På våren er det høylytte diskusjoner om de beste hekkeplassene. Det er en del hus med flate tak i området, masse gamle trær, og den sterkeste klarer nok å kjempe seg fram til den beste plassen. De som hevder at kråker og skjærer ikke hekker i samme området har ikke vært her.

Deretter roer det seg noen uker, mens rugingen foregår og kuliminerer i en høylydt konsert i de ukene oppfostringen foregår. Jeg må innrømme jeg ser fram til de små fjørbuskene blir flyveferdige og kan dra til havs. For det er der de hører hjemme. Jeg har prøvd å fortelle dem det, men til ingen nytte.

For noen år siden vokste det opp en måkeunge i hagen hos naboen. Det var spennende å se hvordan foreldrene passet på. De satt på hvert sitt tak og holdt øye med alt som rørte seg. Matingen foregikk ved at de fløy ned til ungen og gulpet opp noe gugge en gang i blant. Det som var morsomt var at vi som bodde her ble akseptert. I begynnelsen var det en del protester hver gang vi kom ut, men siden roet det seg. Bortsett fra da hageeieren skulle slå plenen. Da var det et bråk uten like. Etter hvert som kroppen vokste til vandret den rundt i hagen og det var rørende å se da den begynte sin flyvetrening med plenen som øvelsesbane. En dag gikk den ut på gata, og tok av. Det er en fin ting å ha vært vitne til. Derfor stemmer ikke denne overskriften i det hele tatt. Bare ved å skrive dette er jeg kommet til at jeg egentlig liker måker bortsett fra - in the morning.

St.Hansaften

Dagen jeg gledet meg like mye til i årets lyseste tid, som julaften i mørketida. Denne dagen og kvelden var en stort avbrekk fra min vanlige hverdag. For vi fikk brus. En gang fikk jeg to- en med ananassmak og en med sitron. Da følte jeg meg rik. Eventyrbrus het den, og det var flotte eventyrtegninger på etiketten.  Det har gjort dypt inntrykk siden jeg husker det ennå.

 Min barndoms St.Hans ble feiret i Strengsdal på Nøtterøy. Det var der jeg vokste opp og her har jeg bodd størstedelen av mitt liv. På det lille bruket jeg bodde var det en åkerholme, og her ble det rigget til et stort bål. Det ble ansett som ganske trygt å brenne her, for det var passe langt fra skauen. Var det for tørt ble det ikke noe bål.

For at jeg skulle holde ut til kvelden ble jeg puttet til sengs noen timer på ettermiddagen. Godt ment, men jeg fikk jo ikke sove. Da det begynte å skumre samlet folk i Strengsdal seg, og bålet ble tent. Å se flammene mot himmelen, som da virket mørk , var stort. St. Hans opplevelsen inneholder bål og brus, og det var nok i lange baner. For meg er det et av livets store øyeblikk.

Tiden gikk, og jeg begynte og gro til som alle andre, fikk sykkel og ble da mer mobil. Andre steder på Nøtterøy ble besøkt, og jeg fikk nye opplevelser. Det kom venner inn i St. Hansfeiringen og gutter. Det jeg husker best fra denne tiden var en tur til Moutmarka på Tjøme. Hjemmefra og dit ut er det ca 25 kilometer. Vi tok buss utover, men hjem måtte vi gå. Jeg glemmer ikke Guttorm G som fulgte meg hjem til fots. Jeg prøvde å få han til å snu, men nei. Ved Vrengen bru ble jeg plukket opp av noen jeg kjente, og Guttorm snudde. Han hadde da 17 kilometer å gå tilbake. Dagen etter kom han syklende og besøkte meg i Strengsdal. Kanskje han syntes jeg var litt fin.

I mange år var det St.Hans med bålbrenning ved en eller annen strand som var min greie.  Av og til var det nok en øytur, men mye fyll og flaskeknusing gjorde denne feiringen ukoselig.

I 1976 ble det total omvelting i familiens feiring. Da kom nye venner inn i livet vårt, og fruen i huset var svensk. Hun feiret midtsommer på svensk vis, og vi var så heldige å bli invitert. Vi pyntet maistang og danset rundt denne. Det var flest svenske sangleker. Svenskene har en velutviklet og lang tradisjon i denne sammenhengen. Særlig vakte “Små grodorna “stor begeistring både blant barna og oss voksne. Den går hovedsakelig ut på å etterape froskens bevegelser og lyder. Å se en masse mennesker hoppe rundt en blomsterpyntet stokk, med hendene bak ørene og kvekke som frosker må være et syn som er få forunt. Det blir ikke det samme suset over “Eg rodde meg ut på seiegrunnen”, med det tunge eller lette taket. Jeg husker ikke hva som er rett. Purister får ha meg unnskyldt. Dette er for spesielt interesserte.

Det var plass til feiring både for barn og voksne. Vi hadde gitarspill, sang og leker. Barna fikk pølser brød og brus. Vi voksne fikk sild, nypoteter, nybakt brød, salat, øl og akevitt. Inntaket av øl og akevitt har nok økt etter hvert som barna forsvant til sine egne St. Hans opplevelser.

I over 30 år har jeg feiret St. Hans  på denne måten. Det har vært noen unntak forårsaket av svært triste hendelser. Både min venninne og jeg har mistet mennene våre,  men i år skal jeg feire  på svensk vis igjen. Været ser ut til å bli fint, og jeg gleder meg så inderlig. Smilet kommer fram når jeg tenker på de siste års froskehopp. Vi kommer ikke så lavt ned som tidligere, spretten i beina er betydelig redusert, men latteren er der i fulle monn. I år er også er et nytt moment kommet til. Mine venners sønn skal delta med sin kone og lille datter. Ringen er sluttet.  Ha en god St. Hans du også.

Fremskrittpartiet er størst.

Denne overskriften møter meg på toppen av ABC nyhetene i dag. Forstemmende. I tillegg blir jeg redd, svært redd. Hvordan skal det gå med oss, etterkommerne våre og jorda vår når holdningene dette partiet forfekter får vokse? Aldri ser ut til å stoppe, og brer seg blant oss. Hva slags folkeferd er vi blitt her til lands når et parti som setter til de grader setter folks  ego i fokus blir landets største? Heldigvis er det 70 % som ikke velger FRP.

Skal vi fortsette å karre til oss mest mulig av moders jord goder uten tanke på jorda og våre etterkommeres framtid? En gang, for ikke så veldig, veldig lenge siden, var normen at vi skulle høste det vi trengte for å prøve å dekke våre basiskrav mat, klær og hus.  Ja det var en gang. For ordens skyld. Jeg er desverre delvis med på “moroa” sjøl, og jeg sitter nok i glasshus.

Joggu sa jeg fremskritt!. Nå har jeg lyst til å si Faen. Det var godt.

Midtsommernatt

I natt er det årets lyseste natt. Akkurat i disse dager og særlig i kveld da det er klart vær, nyter jeg å se den lyse nordhimmelen. Aldri ser du den så vakker og lys som i disse dagene rundt sommersolverv. Jeg vet at mange nordpå synes det er stusselig uten midnattsol, men for meg er det slik det skal være.  Jeg tror nå vi formes av det vi er oppvokst med. Tenk at himmelen er lysest i nord.  Er det ikke flott? Enda finere er at det varer det mange dager til. Jeg sier som Madicken på Junibakken -Jeg kjenner livet i meg.

Ha en vidunderlig vakker midtsommerhelg, selv om St. Hans feires først på mandag.

Husk: Du skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det skrev Aslaug Laastad Lygre. Jeg er så enig, men litt søvn må en ha. Gode sommeruker videre. Nå skal jeg ut og nyte natta. Klem